Sad girl with fighting parents behind herBarnefordelingssaker er vanskelige saker, der advokaten ved siden av å kjenne barnelovens bestemmelser, også må være oppdatert på de psykologfaglige vurderinger som legges til grunn i vurderingen av hva som er til barnets beste. Rettsområdet er dynamisk, slik at oppfatningen av hva som er til barnets beste kan endre seg over bare noen få år.

I barnefordelingssaker er det også viktig å ha en advokat som kan gi gode taktiske råd i forhold til å håndtere vanskelige forhold som høyt konfliktnivå, motvilje hos barn mv. og få frem et bevisbilde, som korrigerer og vinner frem mot motpartens versjon.

I en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er “til beste for barnet,” jf. barneloven § 48. Av den grunn er det ikke av betydning hva som er til beste for mor eller far, men hvilken avgjørelse barnet eller barna vil være best tjent med. Det er viktig at advokater innen barnerett således er fokusert på de argumenter som taler for at det vil være til barnets beste å være hos den ene part, eventuelt at det bør være samværsrett av et visst omfang.

En vurdering av hva som er “best for barnet” er vanskelig og sammensatt. Vurderingen er en rettslig standard som i stor grad vil bygge på psykologfaglige og til dels sosiologiske vurderinger, og endrer seg med ny kunnskap. Et klart eksempel på at begrepet endrer seg, er at den tidligere morspresumsjonen i dag er forlatt. Tidligere var det forutsatt (med mindre det motsatte klart ble bevist) at barnet ville ha det best hos mor siden mor biologisk ofte generelt ble oppfattet å ha et tettere bånd til barnet, særlig i ung alder. I dag er det klart at man ikke kan forutsette at den ene eller andre forelder av biologiske grunner vil ha tettere bånd til barnet, og det må således alltid foretas en konkret helhetlig vurdering av flere momenter for å komme frem til hvilken avgjørelse som vil være best for barnet.

Momenter som spiller inn i vurderingen kan eksempelvis være: barnas forhold til foreldrene, barnas kontakt med søsken, barnas kontakt med annen familie, barnas tilknytning til nærmiljø og venner mv., konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, barnas alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, hensynet til best samlet foreldrekontakt, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) mv.

Ved små barn frem til skolealder legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) s. 14.

Hensynet til samlet søskenkontakt tillegges naturlig nok også betydelig vekt. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelder, kan resultatet bli at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalt at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder. Det vil likevel som oftest være til barnas beste at søsken til daglig bor samlet og har samværsrett samlet.

Noen ganger vil høyt konfliktnivå kunne gå utover den som ønsker mer samvær – selv om den som sitter med omsorgen i betydelig grad medvirker til konflikt. Den som ikke har omsorgen, kan betale en urettferdig pris på kort sikt ved at retten finner at mindre samvær vil være til barnets beste, hvis mindre kontakt reduserer barnas påvirkning av konflikten. Det beste for barnet er ikke alltid at barnet ser begge foreldrene omtrent like mye, dersom barna blir dratt inn i konflikten gjennom spørsmålsstilling, karakteristikker av den andre og følelsesutbrudd overfor barna.

Barns rettigheter er sikret gjennom flere internasjonale konvensjoner. Den viktigste konvensjonen som beskytter barn er, FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989, heretter barnekonvensjonen. Det er særlig denne konvensjonen som er aktuell i vurderingen av spørsmålet om delt bosted. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 8. januar 1991, og ble senere innkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf menneskerettsloven § 3.

Siden det alltid er barnas beste som er temaet for barnefordelingssaker som bringes inn for retten, er disse sakene såkalte indispositive saker, jf. tvisteloven § 11-4:

“I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken”.

At saken er indispositiv, innebærer at retten kan gå utenfor partenes anførsler, og kan nekte å etterkomme partenes ønske om prosesshandlinger, selv om begge partene etter hvert er blitt enige om felles handling. Ettersom retten i utgangspunktet kun skal ta hensyn til det resultat som er til “barnets beste,” står retten fritt til å legge til grunn egne anførsler og vurderinger som er til barnets beste. Retten kan også nekte å godta rettsforlik eller felles krav om stansing av saken, dersom det er til barnets beste å få en realitetsavgjørelse.